SLAKTERIET: The Hours – kunsten å gråte mot papiret

 

”To look life in the face, always to look life in the face. And to know it for what it is, and at last; to know it. To love life for what it is. And then to put it away.”

Med disse ordene erklærer jeg herved Slakteriet for åpnet, med ønske om at blodet skal flyte og kjøttet være mørt. Jeg vil innledningsvis presisere at jeg i denne anmeldelsen (eller hva man nå velger å kalle det) tar for gitt at leseren har sett filmen jeg tar for meg, i dette tilfellet The Hours (2002). Dette springer ikke ut fra en idè om at alle har, eller for den saks skyld burde ha sett filmen, men snarere av hensyn til lengde, samt spaltens agenda. Poenget er å forsøke snitte opp noe man i utgangspunktet holder kjært, og i mitt tilfelle har dette ført meg til en innfallsvinkel der handlingsforløp og inngående karakterskildringer virker hemmende framfor fruktbart. Når sant skal sies, er det å skulle slakte en film som The Hours, der hver eneste replikk bærer med seg et vitnesbyrd om, og en innsikt i, understrømmer som befinner seg i mennesker og i de relasjoner vi skaper med hverandre, rett ut sagt krevende. Jeg er riktignok ikke kjent for å være av den lett forførte sorten, men for meg er og blir dette en viktig film, nettopp fordi jeg anser den som viktig uavhengig av meg som publikummer. For mange vil dette sikkert virke meningsløst; Montages-redaksjonen presiserer selv at nettstedet er for ”oss som ELSKER film” og i spalten Coup de Coeur (som jeg har googlet og funnet ut at betyr noe sånt som ”spontan forelskelse”) gjelder det å elske enda litt mer. Å etterstrebe en separasjon mellom kunstverk og publikum er ingen selvsagt verdi i seg selv, men jeg har såpass tro på disiplin at jeg mener det kan være fruktbart å ta seg selv litt i tøylene. Nettopp fordi mitt forhold til overnevnte film har vært så utpå viddene personlig og følelsesmessig forankret, velger jeg å tro at det finnes innsikter å hente utenfor mitt eget hjertekammer og utover egen gjenkjennelsestrang. Man blir jo litt lei. Når jeg – som ikke elsker film- i ny og ne benker meg foran skjermen/lerretet kan jeg bare håpe at filmskaperen har ønsket å gjøre det samme, og har ambisjoner som strekker seg litt lengre og omfavner litt mer enn behovet for å tilfredsstille.

Et sted må man starte, og som nyutsprungen sosialantropologistudent skal jeg forsøke benytte meg av en av fagets grunnmetoder: Å si noe om noe lite og begrenset (i dette tilfelle meg selv) for så å kunne bruke denne innsikten til å generalisere rundt noe stort og viktig. (Oss?)

Da jeg for første gang så filmen var jeg tretten år gammel, hadde nyfarget svart hår og var i besittelse av en sterk tilknytning til Alvoret. Slik oppfattet jeg i det minste meg selv. Som aktiv dagbok-, dikt-, og novelleskribent, hendte det jeg viste foreldrene mine ett og annet av det som hadde blitt produsert innenfor barnerommets fire vegger og stort sett låste dør. Et svært tydelig minne er den gangen moren min fikk lese en novelle med tittelen ”Å forsvinne alene” (eller noe lignende; det var mange tekster av det slaget, noe som i ettertid gjør det vanskelig å skille den ene fra den andre). Mamma så på meg med mistroiske øyne. Dommen var knallhard. ”Men, Roskva! Du er jo ikke.. sånn”, sa hun og nikket mot skriveboka mi. ”Du er jo en glad jente. En vanlig, fornøyd tenåring!” Denne opplevelsen var sjelssettende, i form av å være en glassklar speiling av min væremåte, en knesettende respons på mitt sosiale jeg. Et sted langt inne i meg visste jeg at utsagnet ikke bare var forankret i mammas misoppfattelse eller idealbilde av eget avkom. Jeg framsto virkelig som vanlig, som fornøyd. På grunnlag av dette ble det tydelig for meg at endringer var nødvendige. (I ettertid kan man jo spørre seg om hvorfor dette føltes så viktig når jeg tross alt hadde det ganske greit, men da kommer vi inn på pubertet, brytningsfaser osv., og det er uinteressant nå.) Den egentlige meg måtte komme til syne og min hittil ubevisste løgn måtte utslettes. I denne prosessen, i forsøket på å utrydde det jeg anså som illusjonen om meg, var det at jeg farget håret svart, og tilfeldigvis snublet innom Fredrikstad Kino der de viste The Hours.

Jeg velger å tro at en del har forandret seg siden den gang. Likevel blir The Hours stående som en av filmene som gir meg mest. Dette er ikke utelukkende basert på nostalgi eller behov for å knytte bånd til egen fortid. Snarere har filmen vokst seg inn i nye rom, og har med tiden heller blitt en linse å se andre fenomener gjennom, enn selve motivet. En viss kontinuitet skal jeg likevel tilkjennegi min egen person; jeg har aldri vært, og er fremdeles ikke, veldig fascinert av ”de små tingene” (Se: Amèlie), og finner særs liten glede i dem. Tvert i mot har sporadiske forsøk på å nærme seg denne holdningen, som i så stor grad er avhengig av stemningens påståtte egenverdi, dyrket fram stor uro og mistro i meg. Da jeg som trettenåring støtet på dette idealet, krasjet det fullstendig med min grunnfølelse av at alt egentlig dreide seg om liv og død. Å se The Hours ble dermed en slags etterlengtet bekreftelse; Jo visst søren, det finnes Angst, det finnes Frykt og til og med Sorg. Og i dette uendelige havet av alvor er de små tingene totalt hjelpeløse; de slukes opp, synker, for så aldri å kunne flyte opp til overflaten igjen. Heldigvis.

Nettopp her ligger mye av filmens frelse, men kanskje også dens største problem: De sterke personskildringene, dybden som gjennomsyrer hver eneste replikk, virker umiddelbart viktige, men appellerer kanskje først og fremst til behovet for ”ladethet”; ønsket om at det tunge skal merkes. En bivirkning av dette er opplevelsen av at erfaringen kan måles og veies uten blikk på erfarenhet, og dermed gir konsekvensen – tungsinnet – en iboende verdi. Der karakterene i filmen er aktive, selvransakende, innsiktsfulle, og på mer eller mindre tragisk vis bruker denne innsikten til å ta valg i egne liv, kan filmen oppleves som passiviserende på sitt publikum. I vårt samfunn er melankolien gjerne forbundet med en idè om en behagelig tungsindighet; en slags hyggelig tristhet, noe monotont. Dette kan kanskje ses som et symptom på en stadig voksende fremmedgjøring, der ideen om å ha levd er viktigere enn å leve. Egentlig handler ordet melankoli like mye om styrke, om drivkraft. Når tungsinnet – som på lerretet har en bunnsolid forankring –  hos publikum ikke kan sies å være stort mer enn et krydder, et sug etter dramaet for dramaets skyld, kan dette virke som en sovepute for ulysten til selv å være aktiv, grundig og revurderende. For igjen å bruke meg selv som eksempel: Filmen appellerte og beveget meg voldsomt, men ikke egentlig fordi den utfordret meg. Snarere ble den en billedliggjøring (og ikke minst et lydspor) til min egen uforklarlige dragning mot De Store og Vanskelige Følelsene. I ettertid blir det tydeligere for meg hvordan filmens nerve, dens perfeksjon hva gjelder replikker, skuespill, scenografi osv., i liten grad oppleves som problematisk, til tross for sitt enorme alvor. Der for eksempel den tyske realismen tvinger deg ut av ethvert tilløp til forførelse, eller Lars von Triers filmer ubønnhørlig kommanderer deg ut av ditt eget skall for å minne om at du er en del av kompleks sosial virkelighet, forblir The Hours historien om èn historie, der følelsene hos publikum ikke nødvendigvis etterfølges av ettertanke utover egen person. Dette er ikke nødvendigvis intendert, men er kanskje et resultat av den tiden vi lever  i. Manglende evne til å fjerne seg fra det nære og kunne generalisere, kombinert med et behov for alltid å identifisere seg følelsesmessig, skaper en merkelig dragning mot å høre til og samtidig fjerne seg fra det som eksisterer utenfor.

”I wanted to wright about it all, everything that happens in a moment. The way the flowers looked when you carried them in your arms. This towel. How it feels, its threads. All ours feelings, yours and mine. The history of it, who we once were. Everything in the world. Everything all mixed up, like it`s all mixed up now. And I failed. I failed. No matter what you start up with, it ends up being so much less. Sheer fucking pride and stupidity. We want everything, don`t we?”

De fleste har nok opplevd at idet man er i ferd med å sovne, drømmer man noe som gjør at en rykker til og våkner opp. Selv drømmer jeg ofte at jeg mister noe; jeg strekker meg mot det, men jo lengre jeg strekker armen, jo vanskeligere blir det å gripe det jeg har mistet. Dette er en klassisk problemstilling, som synes å være gjeldende på mange felt. På sett og vis legitimerer historiene i The Hours den underliggende ideen om at det å gripe og miste er grunnlaget for ens selvforståelse, framfor å utfordre denne ideen. I en kultur der dramaet synes å være et etterlengtet mål framfor symptom, kan filmen ses som et substitutt, ikke for selvransakelse, men for en utfordring av selvransakelsens funksjon. Filmen legitimerer en kollektiv tilfredshet ved det utilfredsstillende, framfor å utfordre det tilsynelatende manglende behovet for å se sammenhenger og fundamenter som strekker seg lengre enn ens egen brystkasse. Kanskje er dette virkningen fordi det vi definerer som melankoli i dag, alltid søker en formålsårsak; den er ikke-eksisterende utenfor sin egen virkelighet; en imitasjon av og en dragning mot noe viktig. Eller i det minste litt tungt. Når dette viktige synes å handle mer om følelsesbaserte, introverte ideer om ens eget selv enn om å utvikle og bruke dette selvet aktivt, grumses målsetningene til og bekreftelsestrangen forsterkes. Katarsisbegrepet får en ny vår, men hva er produktet av renselsen? Hva oppstår når det tilsynelatende altomfattende skal fordøyes i det ikke-eksisterendes tarmsystem? Forstoppelse, er mitt forslag. Og det gjør vondt. På en god måte, riktignok.

– RØK1989

Usynlig (Kate Næss, 1969):

Ingen fingermerker på papiret

Ingen avskjed mellom linjene

Derfor et brev i kode

Gråter du mot papiret

trer ordene frem

Hvis ikke

er det uten betydning.

Les mer om Slakteriet