Slakteriet: Vertical Features Remake av Peter Greenaway


For om lag et år siden, ble jeg anbefalt Vertical Features Remake av Peter Greenaway. En kamerat som har en unormal god oversikt over hva som lages av film og i tillegg kjenner min smak, mente dette var en film jeg kom til å like. Reaksjonen lot ikke vente på seg.  Vertical Features Remake handler om den fiktive vitenskapsmannen Tulse Luper, som utviklet en teori om struktur og organisasjon. Dette kommer til utrykk gjennom  filmen om vertical features, altså vertikale trekk eller attraksjoner. Med sitt system laget han en film hvor bilde og musikk utgjør den ultimate fremstilling av vertikalitet. Lupers film er tapt, men Greenaway har dermed laget tre ”remakes” hvor han gjenskaper Lupers teorier.

Vertical Features Remake slo meg som en smart, vakker og givende film. Greenaways bakgrunn som billedkunstner kommer til syne når bilde og musikk sammen til et helhetlig estetisk godt gjennomført  kunstverk.  Latterliggjørelsen av vår tids trang til å teoretisere  gjør filmen  til en aktuell og snedig komedie. En periode gikk Vertical Features Remake nonstop på dvdspilleren. Den ble en del av hverdagen.  Jeg følte meg tilfreds og syntes jeg var en del av noe større. Men til slutt fikk jeg likevel en litt ekkel følelse av det hele. For hvorfor likte jeg egentlig dette? Jeg måtte til slutt innrømme for meg selv at Vertical Features Remake er en nokså kjedelig film. De 45 minuttene filmen varer, består nesten utelukkende av vertikale attraksjoner. Stolper, hus, trær, ja alt som går oppover blir tatt i bruk i filmen. Jo flere ganger jeg så filmen, jo mindre imponerende virket den. Da kom skammen.

Jeg fikk en ekkel følelse av at jeg var en gotisk katedral, hvor vertikaliteten skulle føre meg  til gudommelighet. Vertical Features Remake skulle føre meg til en opphøyet tilstand, hvor den ukentlige visningen skulle føre meg et skritt nærmere frelse.  På den måte har filmen blitt et flaut bilde på samtidens besettelse av religionen vi har mistet og hvor kunsten har tatt dens plass. Når den tapte mystikken gjenskapes av telefonstolper, gjerder og husvegger, frykter jeg at vår tid vil bli like latterliggjort som middelalderens tilbedelse av ikon og krusifiks. Vertical Features Remake gir meg en følelse av å være et ekkelt og pretensiøst produkt av vår samtid, hvor min uhemmede fascinasjon for filmen står som et bevis på påstanden. Vissheten og pessimismen som følger, førte meg ut i et deprimert vakuum, hvor alt var uinteressant og trist, og jeg forsto at jeg var kommet til et punkt hvor jeg bare måtte anerkjenne faktum. Spørsmålet er om jeg skal velge å nyte, eller ikke nyte.

– AUA1988